Nesoddingen Henrik Engelsviken er klar for en av sine største roller som operasanger, nemlig i rollen som Otello i Verdis opera med samme navn. Han var livredd da han etter å ha tenkt seg godt om sa ja til rollen.
– Dette er en av de største tenorrollene du kan synge, forteller Henrik.

– Og det var med skrekkblandet fryd jeg sa ja. Men så kaster du deg over oppgaven. Sakte, men sikkert overvinner du frykten, du kjenner rollen kommer snikende innunder huden din og etter mange og lange øvelser mestrer du de vanskelig utfordringene. Ting som i begynnelsen var kompliserte blir overkommelige og til slutt enkle. Og så en dag har du kontroll over hele rollen og Otello er blitt en del av deg. Frykten er borte.

– Ja, du kan komme klokka 10.00, men jeg legger Sebastian på halvannet år klokka halv elleve, svarer Henrik når vi ringer. Da går kona på jobb.

Vi er presise. Sebastian henger på armen til mamma Marit. En blid liten tass ganske så ny i verden. Vi dumper ned i en sofa i den vakre bakhagen hvor alt er tilrettelagt slik at en lettbeint guttepjokk på halvannet år ikke stikker av.

Sommersola er varm og det dufter av tidlig sommer. Sebastian skifter arm, en liten sørgmodig lyd høres når mamma svinger ut av porten på vei til jobb i hovedstaden, og neste stopp for guttepjokken er senga i kjelleren.

– Da sover han til sånn klokka ett, så vi har god tid, sier Henrik og setter seg godt til rette i sofahjørnet.

– Jo, Otello. Det er en stor rolle, som et stort fjell å gå over. Det er voldsomt mye sang, og jeg må være på tå hev i tre timer. Derfor spiller vi annenhver dag.

– Samtidig er det veldig hyggelig å bli spurt. Jeg er som du sikkert vet nylig pensjonert fra Den Norske Ballett og Opera hvor jeg har vært engasjert i 20 år, og ordet pensjonist føles litt rart. Jeg har jo bare skiftet fra fast jobb til frilanse, sier han med et lurt smil.

– Det vil si at nå må jeg gjøre alt selv. Det er ingen trygg ramme rundt meg med pianist og oppgaveløsere. Alt skal avtales og betales for fra egen maskin. Det er kanskje den største forskjellen. Og utfordringen.

Deler erfaringer

Nå er han på det stadiet hvor han gleder seg til å synge rollen som Otello. For første gang. Nå skal teksten pugges og ikke minst forstås slik at dramaturgien, som er så viktig i Verdis operaen, blir riktig.

– Jeg har sunget i flere av Verdis operaer tidligere, og musikken er et bærende element for å tydeliggjøre handlingen for publikum.

– Musikken og sangen er så fortellende at publikum skal skjønne hva handlingen går ut på selv når de lukker øynene. Dette ansvaret hviler i stor grad på regissøren, som må være veldig musikalsk for å si ja til å ta regien på en opera.

– Hva med å synge utendørs?

– Jeg har vært på Oscarsborg og sunget i flere oppsetninger tidligere, så jeg vet jo hva jeg går til. Det er helt topp å synge der, med en fantastisk akustikk i Borggården, og en helt spesiell ramme innenfor de gamle murene. Jeg har tidligere fått mygg i munnen på innpust når jeg har sunget utendørs. Ikke veldig behagelig midt i en arie, men det regner jeg med ikke vil skje på Borgen. Nå skal vi bare unngå regn, for det er ikke noe hyggelig for publikum legger han til.

Henrik begynte sin musikalske karriere i Fredrikstad med å ta pianotimer som liten gutt.

– Det ble ingen suksess. Da jeg gikk på ungdomsskolen begynte jeg i et kirkekor med komponist Egil Hovland som organist og hans kone som dirigent. Allerede da hadde jeg BACH skrevet med store bokstaver på ryggsekken. I koret lærte jeg mer om noter og da jeg skulle begynne på videregående begynte jeg på musikklinja på Greåker videregående. Med orgel og mye sang. Jeg fikk øve i Glemmen kirke av Egil Hovland, forteller Henrik.

– Du har vel spilt og sunget i band?

– Nei, faktisk ikke. Imidlertid har jeg sunget i Mannskoret Balla. En vennegjeng som sang et variert program fra barbershops til vanlig mannskorsanger, og med en dirigent som mente det var viktig med et maskulint navn på koret. Og det var det jo, gliser han lett.

– Veien videre gikk til Norges musikkhøgskolen og orgel som hovedfag. Også der med mye sang. Tilfeldighetene gjorde at jeg etter tre år ødela en finger. Da var det noen som rådet meg til å søke på operahøgskolen, som hadde opptak det året. (Har opptak hvert tredje år.) Og med orgelutdannelsen i bunnen kom jeg inn på det som er et masterstudium på Operahøgskolen.

Gjennombruddet gjorde han i 1999 i rollen som Alfredo i La Traviata på Den Norske Opera. Da var Bjørn Simensen operasjef, og Henrik er ikke beskjeden når han beskriver Simensens rolle for norsk musikkliv og opera spesielt.

– Han ga meg en sjanse og jeg grep den begjærlig, forteller han.

– Simensen gjorde det andre operasjefer ikke gjør, plukke fersk, umoden frukt fra treet og gi talentene en sjanse. I dag handler det meste om å høste moden frukt, og mulighetene for unge sangere og musikere til å komme seg opp og fram blir stadig vanskeligere. Idretten er flink på dette, men det gjelder dessverre ikke deler av kulturlivet. Har noen klart det så er det Barratt Due Musikkinstitutt. – Jeg prøvesang for Simensen og fikk åremålsstillinger i seks år. Som er maks av det du kan få på denne type stillinger i operaen. Etter to år som frilans etter disse seks årene fikk jeg fast stilling i 2007.

– Ingen har etter min mening klart på fylle skoene til Simensen, og han skal ha en stor del av æren for at vi har ny opera i sjøkanten i Bjørvika.

– Vi må selvsagt ikke bli for provinsielle og ikke tørre å hente krefter utenfra, men det synges mye på norsk i operaen og da må vi ikke være redde for å rekruttere norske talenter som finnes her hjemme. I dag er det vel knapt en fast stilling ved operaen, nå hentes det sangere inn til hver eneste ny produksjon, og nye operasjefer kommer og går. De er ofte opptatt av suksess de kan plassere på egen CV. Tror det er behov for ledere som blir ved institusjonen noen år, mener Engelsviken.

Stemmen er i utvikling

– Hva gjør så en godt voksen sanger uten fast jobb?

Henrik smiler og kikker ut av vinduet. Sliter litt med å manøvrere seg gjennom dæsjbordet på kaffetrakteren, før det vannmangel var årsaken til dårlig resultat. Wienerbrød fra Drøbak akkompagneres med kaffe fra Nesodden.

– Jeg er jo fortsatt klar for oppdrag, og rollene må ikke være så store som Otello. Men jeg har også et liv utenfor scenen og med en liten gutt på halvannet år i huset, og faktisk en på beddingen, har jeg oppgaver jeg må løse hjemme når kona er i fast jobb. Kvinnene han traff da de begge var med i Carmen på Oscarsborg for noen år siden, og som han senere datet og ikke slapp taket i.

– Når er sangere best.

– Det er vanskelig å svare på, men jeg ville jo ikke kaste meg på Bachs juleoratoriet nå, samtidig som jeg ikke ville ha sunget Otello for 10–12 år siden. Stemmen er i utvikling hele tiden.

– Hva med deg og musikals?

– Nei. Det er ikke min grei. Har en datter som er flink både som sanger og låtskriver. Den jobben får hun ta,

– Jeg klarte ikke å få mine døtre til å like klassisk musikk. Kanskje det går med neste kull, svarer han med en lun latter.

– Hva med karriere i utlandet?

– Jeg har sunget både i Europa, Asia og Afrika, men har aldri likt koffert-tilværelsen. Blir faktisk også fryktelig nervøs når jeg skal prestere på fremmede scener, og føler ofte at jeg er på litt dypt vann. Så jeg kan nok ikke skryte på meg en internasjonal karriere. Da er det tryggere å være fast ansatt på operaen og vite hva du går til. Selv om jeg selvsagt har lært mye av utenlandsoppholdene mine.

Engelsviken innrømmer at han var veldig nervøs da han fikk tilbud om rollen som Otello. En rolle som er blant de største en tenor kan gape over. Derfor måtte jeg gå noen runder med meg selv, men i dag er jeg både trygg på rollen og glad for at jeg sa ja.

Krevende rolle

– Hvorfor bør folk gå og høre Otello?

– Det er lett å svare på. Dette er den ultimate operaen. Fantastisk musikk, fantastisk fortelling, eller libretto som det heter, vakre scenebiler og en utrolig ramme på Oscarsborg. Opera er ikke så utilgjengelig som mange tror. Faktisk vil jeg si det er det musikk for folk flest. Det skjer noe hele tiden med Verdi. Folk kan fornemme handlingen gjennom musikken og Otello er storslagen.

– Rollen er krevende, og jeg holder meg i form ved å løpe bak barnevogna på flatmark og nedoverbakker, pesende og slitsomt og gående oppover. «Gogging» kaller jeg det. En blanding av løping og rask gange. Merker at det er bra både for kropp og sjel.

– Så nå venter en ferie på seilbåten.

– Ja. Den ligger rigget og klar. 37 fot med plass til hele familien. Bedre ferie får jeg ikke. Da er det bare å slappe av, pugge litt tekst, gå gjennom handlingen i hodet mens makrellsnøret dupper i hekkbølgen.

– Det blir bra.